image

Da jeg var liten hadde jeg med en kassett av Bjøro Håland med meg i femårsklubben i Lillestrøm. Jeg likte den fordi det jo var hva pappa hørte på. Og det var ennå uskyldens tid. Ingenting var kulere enn noe annet. Ingenting var flaut. Do as you please. Vær barn, vær deg selv, vær glad.

Jeg er usikker på når fascinasjonen forsvant. Sant å si så er jeg ikke veldig god på barndomsminner. Men jeg kan ikke erindre at jeg noen gang hørte på countrymusikk på barneskolen. Jeg snakket i alle fall ikke høyt om det.

Spol fram noen år. Som attpåklatt med en ni år eldre bror arvet jeg en del interesser og synspunkter. Men jeg klarte å velge meg et helt eget engelsk fotballag. Og jeg klarte å bryte fri fra Falco og finne min egen musikksmak. Jeg var 14 da Evan Dando slapp «It’s a shame about Ray» med sitt Lemonheads. Dette ga ikke noe kred på Kjellervolla ungdomsskole. Ingen visste hva dette var utenom min bestekamerat Mats og jeg. Men han var mest av alt grønsjer. Jeg tror ikke vi følte oss spesielt annerledes eller kule fordi vi likte musikk andre ikke hørte på. Vi var fortsatt i den fasen hvor man forsøker å finne seg selv. Og om ikke lenge var det musikken og musikerne som satte standarden for klesstil og meninger.

«Hannah & Gabi», sa Mats. «Det er jo country i den». Spor 9 på «It’s a shame about Ray». Jeg husker akkurat hvor vi sto da han sa det. Rett utenfor de lange garasjerekkene i Feiringgata hvor min mor nå bor. Jeg husker følelsen i kroppen. Den som så ofte kan oppstå mellom bestevenner. Et snev av sjalusi. Sa han dette bare for å være kulere enn meg der han sto i den rød flanellskjorta han kunne ha arva av Kurt Cobain selv? Men han gjorde ikke det. Han sa det som en ren observasjon. Jeg kjente likevel på en liten frykt. At noen andre også ville avsløre musikksmaken min. Jeg likte et band som lefla med countryelementer.

Dinah Washington sang What a difference a day makes. Vel, for meg tok det riktignok et år. Det er to videregående skoler på stedet jeg kommer fra. Jeg tror ikke det var flere enn ti stykk jeg gikk på både barneskole og ungdomsskole med som fulgte Mats og meg til vår videregående. Jeg har senere i livet tenkt på dette som en ganske viktig greie. Plutselig fikk man litt friere tøyler til å bestemme hvem man ville være uten at alle andres forventninger skulle styre hvem man var.

Mats var fortsatt grønsjer. Jeg byttet ut min ekstremt normale klesstil med fretex-versjonen av Michael Stipe. Frakk, lange skjorter og senere også en six pence bak fram. Nå følte jeg meg kul. Og godt var det. For da Evan det året slapp «Big gay heart» og man ikke trengte å være skolert for å høre countrygitaren, så bidro det bare til at jeg følte meg mer alternativ, og dermed også mer kul. At sangen i tillegg var et forsvar for homofili, et tema vi hadde vært lite borte i og som jeg ikke kan huske at vi noen gang hadde diskutert, gjorde meg antakelig mer bevisst og til et bedre menneske i tillegg.

Resten av nittitallet tilhørte likevel fortsatt poprocken. Deretter flyttet jeg til Oslo for å studere på Blindern. Her ble jeg kjent med fotballspilleren Eivind. Jeg hjalp Eivind gjennom historie grunnfag, og Eivind introduserte meg for Café Sangam Forever og andre brune puber som den gang serverte meget billig øl. For ikke å glemme alternativ musikk. Men der skal vi også gi en stor takk til Øyvind. Eivind bodde med Øyvind. Og vi brukte mang en kveld på å hygge oss med Øyvinds omfangsrike musikksamling. Om jeg blir bedt om å forklare hva som definerte min musikksmak svarer jeg som oftest "Automatic for the people" og "It's a shame about Ray". Men en dag kom Eivind med en liten gave. Og jeg lurer på om ikke "Den gule minidiscen", som den etterhvert ble kjent som i min vennekrets, var vel så betydningsfull. Det er godt over 10 år siden sist jeg hørte på den. Men jeg har nesten alle låtene og rekkefølgen i minnet.

1. Damien Jurado - Ohio
2. Jim White - Still waters
3. Jim White - Christmas day
4. Neal Casal - Fremont row
5. Neal Casal - Highway butterfly
6. Billy Bragg - Levi Stubbs' tears
7. Songs: Ohia - The lioness
8. Radiohead - Knives out
9. Lyle Lovett - Step inside this house
10. East River Pipe - Atlantic city (Gonna make a million tonight)
11. Silkworm - Couldn't you wait
12. Steve Earle - Ben McCulloch
13.?

image

Nei, jeg vet heller ikke hvordan eller hvorfor "Knives out" havnet blant denne samlingen av samtidens singer/songwritere. Alt jeg vet er at disse sangene endret (musikk)livet for alltid. Jeg husker jeg en gang sa om "Christmas day" at flere ganger når han skal skifte akkord så forventer automatisk hjernen at han skal følge en viss melodisk retning, og så gjør han akkurat det motsatte. Men at jeg elsker det. Damien Jurado har jeg sett på alle mindre konsertscener i Oslo by. Da Jason Molina (Songs: Ohia, Magnolia Electric Co.) spilte på Quart i 2006 kjørte vi ned etter jobb. Han og bandet spille innendørs klokka ett om natta. Etterpå kastet vi oss i bilen og kjørte tilbake til Oslo for å gå på jobb klokka sju samme morgen.

Jeg så Billy Bragg på Chateau Neuf. Det ble sagt at han kun tok noen tusenlapper for å komme over og spille. Spille og spille. Han pratet minst like mye som han spilte. Uten at det gjorde noe. Han er fortsatt en interessant mann å lytte til. "Atlantic City" handler om en fyr som ble banka av faren som barn, men som nå skal rette opp et skakkjørt liv ved å vinne en million dollar på casino. Nevnte Øyvind sa en gang han ville at denne skulle spilles i begravelsen hans.

Neal Casal har senere spilt mye med Ryan Adams. Det er ikke så veldig enkelt å finne de to sangene på lista, men hans flotte album "Fade Away Diamond Time" er i alle fall å finne på Spotify. Lyle Lovett er dessverre kun kjent for mange som han ingen forsto hvorfor Julia Roberts giftet seg med. Hans bidrag ble skrevet av countrylegenden Guy Clark som aldri spilte låta inn selv. Og Steve Earle da. Jeg kjøpte raskt platene "Guitar town" og "Copperhead road". Noe som igjen gjorde veien kort til Son Volt ("Trace") og Uncle Tupelo ("No depression"). Og derfra til Gram Parsons og så fram igjen til Lucinda Williams ("Car wheels on a dirty road"). Og da var det meste gjort.

De siste to ukene har jeg blant annet sett Sam Outlaw i Sverige og Jason Isbell i Oslo. Og det er snart på tide å kåre favorittlåtene fra 2017. Stort sett bestående av låter sterkt inspirert av den gule minidiscen.

Tekst: Erik Hansen