image

Nysgjerrig på hva som foregår på Norges eneste improteater? Vi tar deg med både på og bak scenen i møte med håpefulle amatører og skruppelløse mordere.

Det andre teatret ligger i et ganske nytt nabolag på Lilleborg i Oslo. Klemt inne mellom Torshov og Bjølsen. Teatret åpnet dørene for ganske nøyaktig tre år siden av en gjeng som drev med improvisasjon på Chateau Neuf. Sammen startet de Norges første og eneste teater med fokus på improvisasjon. Sakte men sikkert har de vokst seg større og større. I fjor var mer enn 25.000 innom de mange forestillingene som settes opp.
Fortsatt er stedet først og fremst drevet på dugnad ved hjelp av en rekke dedikerte frivillige, kan PR-ansvarlig Ingvild Haugstad fortelle. Jeg treffer henne i de nye kontorlokalene som ligger like ved selve teatret. Her jobber en liten fast stab med den daglige driften. I tillegg har man et knippe faste skuespillere.

I løpet av en uke besøkte jeg teatret på tre ulike dager. Målet var å få et innblikk i de ulike tilbudene, og å få en følelse av stemningen på stedet. For la det ikke være noen tvil. Dette er en skjult perle.

Første Akt
Lørdagene er barnas dag. Det tilbys egne workshops for barn der de minste kan lære om improvisasjon, og hvor fokus er på samarbeid, lek og det å bli trygg på en scene . Kursene ledes av utdannede instruktører mens foreldrene kan slappe av i kafeen. Barnetilbudet er et prioritert område. Blant annet for å trekke til seg nye publikummere. I tillegg til egne produksjoner inviteres andre fra både inn- og utland. Det er nettopp en av disse forestillingene jeg får se under mitt lørdagsbesøk. Kafeen er full av forventningsfulle små, samt foreldre og besteforeldre.

Man føler seg litt utenfor der man står uten en «liten en ved sin side». Jeg tar plass alene øverst i det ene hjørnet. Like etter får jeg besøk av en tysker bosatt i Bergen på besøk i Oslo. Han kan fortelle at han nettopp har vært på Samtidsmuseet. En kjedelig opplevelse ifølge turisten. Før jeg rekker å spørre hvorfor hans neste valg falt på en barneforestilling senkes lyset, og vi er i gang. Kanadieren Jeff Achtem turnerer verden rundt med sitt skyggeteater. En gammel klassiker som gjøres på en meget innovativ måte. Her gjøres bruk av ting det ser ut som man har funnet blant søpla. Slitte hansker, gamle teddybjørner og parykker som Achtem klipper til og teiper sammen åpenbarer de mest fantasifulle figurer idet lyset slås på og treffer lerretet.

image

Det viser seg fort at verken min nye tyske venn eller jeg har hatt noen grunn til engstelse. Forestillingen passer minst like godt for voksne som for de minste. Det er ikke alltid barna henger med på alt som skjer. Men dette skyldes ikke manglende engelskkunnskaper. For u stedet for ord grynter, snøfter og gestikulerer Achtem fram sine historier. En far trekkes litt motvillig opp på scenen, og havner i en karatekamp med en skyggefigur. Min sidekamerat konstaterer at denne opplevelsen var meget annerledes fra Samtidsmuseet. Og jeg tror barna også er mer glad for at det ble skyggeteater på dem denne lørdagen.

Andre Akt
Det er ikke bare de yngste som får tilbud om kurs. Hver onsdag klokka seks er det en times gratis workshop for alle som vil være med. Jeg tropper opp for å få et innblikk i hvordan dette foregår. Egentlig er det ikke lov kun å være tilstede uten selv å delta, men jeg får lov å bli sittende. Det viser seg likevel raskt at min frykt var helt ubegrunnet. Her kastes ingen ut på dypt vann. Selve workshopen ledes av en av de mer erfarne ved teatret. Man begynner med noen enkle oppvarmingsøvelser i plenum. Og de fleste av øvelsene gjør man to og to. Man lærer om aksept og blokkering, to nøkkelord i improvisasjonsverdenen. Det handler om å spille hverandre gode. Rung ut med et positivt ja til hva din partner foreslår! Man kan tydelig se at enkelte av deltakerne er ganske erfarne. Men det er også noen som er til stede for første gang. Mellom hver øvelse diskuteres høyt erfaringene de gjør seg.

image

Det fins også kurs man kan melde seg på. Disse er delt opp i ulike nivåer. Og for å være aktuell til å være med på kveldens forestilling Micetro er man nødt å ha gjennomført slike kurs. I denne meget uhøytidelige konkurransen deltar både teatrets mest og minst uerfarne i kampen om den vandrende hundrelappen. En regissør gir de ulike deltakerne oppgaver. Enkelte scener gjøres alene, men de fleste gjøres av to eller flere i lag. Når scenen er over deler publikum ut poeng fra 1-5 gjennom å applaudere. Etter hver runde må de som har scoret minst med poeng forlate konkurransen. Utfordringene varierer, og noen får oppgaver som er vanskeligere å gjøre noe veldig morsomt ut av enn andre. Men det skal sies at man spiller for et veldig takknemlig publikum. De er nok glade for at det ikke er de som står der på scenen og må levere på kommando. Likevel er de strenge, men rettferdige, når applausen skal bestemme poengene.

Kveldens duellanter blir etter hvert varme i trøya og stemningen i salen stiger i takt. Regien blir mer konkret, noe som medfører at skuespillerne raskere får etablert hvem de er og hva de vil gjøre. Til slutt står vi igjen med kveldens tre beste improvisatører, som får ett minutt hver til å overbevise publikum om hvorfor nettopp de skal være kveldens store vinner. Den tredje deltakerens improviserte rap går rett hjem, og hun kan heve vandrepokalen. Uten at det er noen sure miner blant de andre deltakerne av den grunn.

image

Tredje Akt
Fredagen inviteres vi til å møte PR-ansvarlig Ingrid en time før forestillingen skal starte. Ingrid skal selv spille, og har sagt hun skal ta oss med bak kulissene. I kveld skal vi se ”Murder she improvised”, som spiller på tittelen til den gode gamle serien om forfatterinnen Jessica Fletcher. For også her er det et mord som skal løses. Seks av de mer erfarne skuespillerne skal improvisere fram en god gammeldags kriminalsak der løsningen ikke avsløres før helt på slutten av stykket.
Vi blir med inn i salen. Det første vi merker oss er de forseggjorte kulissene på scenen. Vanligvis foregår de fleste forestillingene med svært enkle kulisser. Men til akkurat disse kveldene er det en scenograf med assistenter som lager det lille ekstra for å skape en spesiell setting.

image

Mens skuespillerne skifter og gjør seg klare tar jeg en prat med kveldens regissør Simen Hovd. Jeg ønsker å vite hvor mye av det som skal utspilles som er avtalt på forhånd og hva som er ren improvisasjon. Simen forteller at de på scenen ikke får vite særlig mer enn hva publikum får vite når forestillingen starter. Alle får utdelt et ark hvor navn og hvem de er beskrives.

Og på den korte gjennomgåelsen en halvtime før start går regissøren gjennom hvor kveldens handling utspiller seg, og litt om hva som skal etableres i de første scenene. For det er viktig at karakterene presenteres slik at publikum får oversikt. Og stemningen skal bygges opp litt etter litt. Her skal den klassiske oppskriften følges til punkt å prikke!

Kort tid etter er det popkornduft i luften. Et feststemt publikum finner seg en plass og det klirrer i glass. Det andre teatret er ikke den typen teater man kler seg opp for, og jeg mistenker at mange av de pent kledde fremmøtte ser dette som et bra vorspiel foran resten av kvelden. Regissøren ønsker alle velkomne og vekker begeistring med sin dramatiske introduksjon. For la det ikke være noen tvil. Vi vil bli vitner til mord!

image

Vi befinner oss i et kurbad på Vestlandet i år 1931. Marte Mørkland, stedets eier, har samlet et par gode studievenner for å feire at det er fem år siden hun tok over driften av stedet. Kvelden starter harmonisk. Til stede er også to ansatte ved kurbadet. De ulike karakterene presenteres ved at de alle småsnakker litt med hverandre. Men da alle har takket for seg og verten står igjen alene skjer det grufulle. På forhånd har publikum kunnet komme med forslag til motiv, alibi og drapsvåpen. Disse lappene har blitt samlet i en hatt på scenekanten.

Etter å ha ankommet åstedet trekker vår helt Detektiv Snoknes opp en lapp av hatten, og det viser seg at kurbadeier Mørkland har blitt drept med en frossen laks! Det er ikke slik at den drepte med det er ute av handlingen. Om en av improvisatørene begynner å snakke om gamle dager så beordrer regissøren raskt at denne scenen skal utspilles. Dette skaper en morsom dynamikk der de på scenen raskt må forholde seg til en helt annen tid og situasjon.

image
image
image
image

Mens publikum benytter pausen til å fylle opp med øl og popcorn får fotografen og jeg være med backstage. Hver og en går gjennom hva som har skjedd med sin karakter i første akt. Regissør Simen er fornøyd så langt. Men han krever at nå er det ”the shit hits the fan” som gjelder. Og han vil se flere drap!

Tempoet høynes i andre akt. Alle forsøker å inkriminere hverandre. Nye elementer kommer stadig til overflaten. Og den stakkars detektiven har mer enn nok informasjon å forholde seg til. Kjærlighetsaffærene går på kryss og tvers. Arbeidsforholdene for detektiven er langt fra de enkleste på en slik forestilling. Jeg tror selv Poirot hadde slitt med å få alle trådene til å passe sammen i et improvisert stykke. Men så er det heller ikke den endelige løsningen som står i fokus på en slik kveld. Skuespillerne klappes fortjent to ganger inn på scenen igjen. En del tusler videre i fredagsmørket, men ganske så mange velger å sitte igjen i kafeen. Etter hvert kommer også skuespillerne og slår seg ned. Og det er fritt fram for å slå av en prat om man skulle ønske det.

image

Vi treffer på Mari som i kveld hadde æren av å bli myrdet på scenen. Dette var første gangen hun var med på denne forestillingen. Mari forteller at hun for et par år siden begynte å gå på workshops og jobbe som frivillig. Etter hvert får man muligheten til å prøve seg på scenen, og første steg er som regel da Micetro, som vi overvar på onsdagskvelden. Men opplevelsen av å være med de mer etablerte skuespillerne har så absolutt gitt Mari mersmak. Og vi får med oss en siste oppfordring på veien om å bli med på gratis workshop en onsdag.

Teppet går ned
Uka ved Det Andre Teatret har kommet til veis ende. Det er tid for noen sluttanker. Ved første besøk kan publikummet gi inntrykk av at der er en litt intern greie. En eneste stor kompisgjeng på samme alder og med samme stil. Men det skal ikke mer enn et par besøk til for å innse at de som kommer hit er en ganske variert gruppe mennesker. En annen fordom man må legge bak seg er at impro skal være noe sært eller rart. Det er det bare ikke. Dette er uhøytidelig moro, utført av en gjeng mennesker med et humør og entusiasme man ikke kan unngå å bli smittet av. Stedet passer meget bra for en date eller for en vennekveld. Vi kommer i alle fall tilbake.

image

Tekst: Erik Hansen
Foto: Ida Meyer