image

Vi forteller deg historien om hvordan et av Norges mest kjente hiphop-album fikk sitt navn. Bli med når vi besøker kjente steder i sanger om Oslo.

”Jeg har en idé”, sa jeg. ”Ta med deg kameraet og kom opp til Bjølsen”.
”Hva skal vi?” spurte fotografen.
”Vi skal ut og gå. Og du må ta bilder”.


Jeg er velsignet med en fotograf som stiller få spørsmål, og som i alle fall til nå har likt disse ideene jeg får. Jeg bodde på Bjølsen i tre år midt på 2000-tallet. I tillegg brukte jeg helgene og feriene til å gå med posten mens jeg studerte. Jeg vil gå så langt som å kalle meg lommekjent. Det er vanskelig ikke å ha et forhold til Maridalsveien 205 om man er litt kjent på Bjølsen. Som postbud var det kanskje det minst attraktive bygget i hele bydelen. Jeg aner ikke hvor mange leiligheter det var. På spøk kunne jeg si det tok fem minutter bare å låse opp alle poststativene. Antakelig var det ikke langt unna sannheten. Søppelet fløt både utenfor og inne i oppgangen. Og mens det andre steder var koselig å støte på folk når man kom til dem med lørdagsposten, var man mer enn fornøyd med å kunne få gå stille i gangene i Maridalsveien 205.

Med en slik kunnskap skulle man tro jeg hadde lagt merke til det før. Likevel hadde det gått meg hus forbi. Ei venninne, som nå bor i bygget, møtte tidligere i år en fyr på fest. Dagen etter ringte hun meg og sa ”Du? Visste du at jeg faktisk bor i Bjølsen Hospital”. Men nei. Jeg forsto ikke. Da sendte hun meg bilde.

Tilbake i 1994 dannet to gutter fra Tåsen hva som skulle vise seg å bli en av de mest suksessfulle hiphop-gruppene her til lands noensinne. Aslak Hartberg og Sveinung Eide fikk kort tid etter med seg Esben Selvig. Og da Eide trakk seg ut rett før debutplata kom ut ble Thomas Gullestad med som DJ. «Allis», «Dansken» og «Fingern» har siden utgjort kjernen i Klovner i kamp. Og til tross for at de spilte avslutningskonsert i 2006 så har de vært å se på konsertscener landet rundt de siste årene.

Karrierehøydepunktet er albumet Bjølsen Hospital fra 2001. Albumet solgte i over 30.000 eksemplarer. Og på coveret, bak ansiktet til klovnen, er inngangen til Maridalsveien 205.

Slik kom den her ideen til live. Og derfor står jeg nå og venter på at 37-bussen skal komme opp bakken fra Advokat Dehlis plass. Fotografen ankommer og vi tusler de få meterne bort til vår første stopp på turen.

image

Bygget sto ferdig i 1940 og ble under krigen bebodd av tysk personell og soldater. I gårdens kjeller kan man se grafitti laget av tyske soldater. Høsten 2011 startet et stort ombyggingsprosjekt, og i dag framstår gården som en moderne nyrenovert bygård.
”Hvorfor Bjølsen Hospital?”, spør fotografen mens hun sitter på huk på fortauet og forsøker å gjenskape albumcoveret, noe som er ganske så umulig ettersom det er bygget et helt nytt inngangsparti. Jeg stiller heldigvis forberedt. Jeg var nemlig så heldig å møte Esben ”Dansken” Selvig for kort tid tilbake på akkurat samme plass vi nå befinner oss.

Det var Aslak som først flytta inn i bygget som nesten utelukkende besto av studenter, sosialklienter og psykiatriske pasienter. En stund etter flytta også Dansken inn. I løpet av den halvtimen jeg sto og prata med han strømmet minnene på om karakterene i bygården. Den ene mer eksentrisk enn den andre. Det var Økse-Bjørn og plystreren som sykla rundt på en altfor liten sykkel. For ikke å glemme dama som hadde fått chili i øynene og som midt på natta slo rundt seg på alle dørene i oppgangen i ren desperasjon. Eller mannen med stokken som de med lokal kunnskap hadde lært seg å gå i ring rundt, mens tilfeldig forbipasserende fikk smake smerten av de uanmeldte slagene.

I tillegg til disse bodde også Tommy Tee sin kompanjong Dj Herkules der. Og på denne tiden kan man trygt si det var et anspent forhold mellom ulike aktører i hip hop Norge. Her måtte man dele både dusj og toalett. En fellesdusj der det visstnok var nok sopp til å lage champignongsuppe. Dansken flytta så en periode til København for å gå på kaospilotstudiet. Det var på denne tiden, da han pendlet til Bjølsen i helgene med en flaske whisky fra taxfree, at han og Aslak begynte å spille inn et av norgeshistoriens viktigste album. Selve plata ble spilt inn på hybelen til Aslak. De 13 kvadratmeterne rommet et studio plassert under senga som var løftet opp mot taket, som en hems. Og mikrofonen var festa til vasken. En kveld under innspilling kunne de se noe som beveget seg utenfor vinduet i andre etasje. Og det var ingen balkong. Det var ikke whiskyen som spilte gutta et puss, men derimot en brannmann som tok seg inn i leiligheten ved siden av. Der hadde naboen ligget kald i tre uker. Sånn sett var det ingen tvil. Albumet skulle hete Bjølsen Hospital, oppkalt etter beboerne og tilstandene i Maridalsveien 205 på den tiden.

Fotografen er nå hellig overbevist om at denne turen var en god idé. Men vi fryser på fingrene og stopper utenfor Den lille kokosbollefabrikken på Sagene for en kaffe og den obligatoriske kokosbollen. Det er en ganske grå og guffen desemberdag, og regnet har viska bort den lille snøen som lå på bakken. Med litt høyere kroppsvarme vandrer vi nedover Uelands gate, krysser Ring 2 og befinner oss like etter ved Alexander Kiellands Plass. Det slår meg at vi allerede her kunne tatt for oss en av Lillebjørn Nilsens kjente sanger om steder i Oslo. Men vi legger Kielland bak oss og fortsetter et lite stykke til nedover.

I sommer besøkte jeg Trollrock-festivalen for første gang. Midt på fjellet oppe på Beitostølen introduserte Lars Lillo Stenberg neste låt til minne om sin nylig avdøde far. Per Lillo Stenberg skrev teksten til hva som har blitt en av DeLillos største klassikere. «Glemte minner» handler om en person som så best han kan prøver å overbevise seg selv om at han har kommet over, og glemt, sin store kjærlighet.

«Det er flott jeg ikke husker at jeg fulgte henne hjem.
Alt det der er tatt av vinden. Var det Telthusbakken 5?
Heldigvis så har jeg glemt det. Hun er null og niks for meg.
Og jeg husker ikke heller at hun sa hun elsket meg.»


Rett etter busstoppet med samme navn ligger Telthusbakken. Nummer 5 ble bygget i 1780, og husene i området er bevaringsverdige. Ikke at det har noe som helst med sangen å gjøre. Og så vidt jeg vet har verken far eller sønn Stenberg bodd her. Det er noe veldig sjarmerende med slike små bortgjemte trehus så sentralt i byen.

image

«Undres på om det er mange som kommer hit kun for å titte», sier jeg, med et underliggende budskap til fotografen om å være litt diskret der vi står og tar bilder av noens hjem.

Vi beveger oss ned mot sentrum og jeg har en klar tanke om hvor vi skal. Mens vi går der i stillhet nynner jeg på låta Don Martin ga ut for et par år siden.

«Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen. Rudolf, Lillebjørn, Joachim – velg hvilken»

Kan Oslo bli mer Oslo enn Lillebjørn Nilsen? Jeg er ikke født i den her byen. Riktignok vokste jeg opp med «Barn av regnbuen» og «Stilleste gutt på Sovesal 1». De ble sunget i hvert eneste klasserom landet over på slutten av åttitallet. Antakelig blir de det ennå. Men etter å ha bodd i den her byen i snart 15 år så er det sangene hans om Oslo som står hjertet nærmest. Jeg har et hat/elsk forhold til Oslo. La oss bare si det rett ut. Oslo er ikke Stockholm eller København sånn estetisk sett. Men Oslo er hjemme. Vi er på vei til Beate. Nei, vi er på vei til tanta hennes.

Vi legger turen mot Grønland og Gamlebyen. Jeg skuer opp på Galleri Oslo. Det er sant som dem sier. Det er ikke mye pent å si om det bygget. Kanskje det er grunnen til at Kåre and the Cavemen sin låt «Gallery Oslo» er en instrumental?

Idet vi kommer inn på Schweigaards gate slår det meg at vi ikke er langt fra Oslo Mekaniske Verksted der Joachim Nielsens har fått sin egen allé. Jokke burde vært representert her. Jeg forsøker å bla gjennom tekster av Jokke i hukommelsen. I to sekunder vurderer jeg å be fotografen om å stoppe opp mens jeg tenker. Akkurat da legger jeg merke til to duer som har landa tjue meter fra oss. Det var lenger opp, ved Harald Hårdrådes plass, hovedpersonen i Lillebjørn Nilsens tekst sto og mata duene.

image

Vi krysser Oslo gate og stopper opp utenfor Schweigaards gate 56. For et par år siden lå det en kafé her oppkalt etter Oslos mest berømte tante. Med tanke på hvilket ærend vi er her i, noe lignende en pilgrimsferd, føles det litt vemodig at den er lagt ned. Tante hadde kanskje ikke vært så overrasket selv. Hun syntes ikke byen var hva den en gang var. Tidligere kunne hun svinge seg i dansen ute på livet. Mot slutten satt hun bak tyllgardinene og spilte sine gamle jazzplater på grammofonen. Minnet om Norges største fan av Django Reinhardt vil uansett leve videre.

«Kom», sier jeg. Du har gjort deg fortjent til en øl nå».

Tekst: Erik Hansen
Foto: Ida Meyer

Takk til: Asle Frøkedal, Nina Røbekk, Esben Selvig, Vidar Mykkeltveit og fotograf Ida Meyer.