Denne her er helt vilt bra. Det skjer så mye på disse førti minuttene og det er så komplekst at jeg sannsynligvis må bruke hele høsten på å bli ordentlig kjent med plata. Arrangement- og produksjons-himmelen. Men samtidig er den lett å høre på, varm og sympatisk. Jeg liker også den ekstreme dynamikken. Plata blir aldri særlig høylydt, men likevel lar O'Rourke de stille partiene være skikkelig stille, det er voldsomme spenn mellom lydytterpunktene. Denne dynamikken var jo også et kjennetegn for Gastr Del Sol, det er fristende å trekke linjer til østeuropeiske klassiske modernister som f.eks. Ligeti, som jeg vet O'Rourke er veldig opptatt av.

Egentlig vil jeg bare si: aiaiaiai. For en mann.

Nå ble jeg litt... kjælen her. Går det an å streame denne noe sted?

Det tviler jeg egentlig på. Han har visst nektet Drag City å gi den ut som MP3, så han hadde sikkert besvimt hvis noen hadde foreslått å streame den på nett. Så noen dager til er nok piratveien den eneste veien.

Bonusbilde av den flotte mannen:

Litt underlig tenkemåte fra godeste Jim, men jawohl. Da får jeg heller vente.

Dusted kommer med den første anmeldelsen jeg har sett: http://www.dustedmagazine.com/reviews/5232

plata er veldig veldig bra.

Dagsavisen tar forbehold: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/ ... 437451.ece

Hun i Dagsavisen ønsker seg en streitere popplate, det er jo for såvidt en ærlig sak. Selv blir jeg bare mer og mer forelsket i denne plata. Jøye meg så bra den er.

siden dette bare er et spor så regnet jeg med at den bare ble sluppet på CD, men nå ser jeg at jeg tok feil og nå angrer jeg litt på CD-kjøpet....MEN...vinylen kan vel ikke oppleves like digg som CD'en siden det på en måte er umulig å ikke dele opp sporet i to der.

så da bør jeg kanskje ikke angre likevel?

Overrasket, men glad, for at den kommer ut på vinyl, et selvsagt kjøp her i gården.

flott anmeldelse i pitchfork:
http://pitchfork.com/reviews/albums/13468-the-visitor/

Skal treffe min søster i dag, dette blir en av to forsinkede bursdagsgaver. Gleder meg til hun pakker opp, har ikke fått hørt den selv. Generelt er det vel mulig å si at verden trenger folk som Jim O' Rourke, hans løse tilnærming til popbegrepet og vilje til å være vanskelig (eller tilgjengelig, for den saks skyld, når det kler materialet). Han gir meg noe av den samme følelsen som Shuggie Otis, Judee Sill eller Joni Mitchell på søttitallet - i dette universet er det tid til å utforske, uten at gode hooks faller på steingølv av den grunn. Loose Fur-prosjektet med Tweedy og Kotche er også givende, har jeg oppdaget.

Rannveig Falkenberg-Arell i Dagsavisen er forøvrig en meget god anmelder. Følg med på henne, hun kan bli en viktig stemme i norsk musikkjournalistikk.

Enig i at Pitchfork sin anmeldelse er fin. Tydelig at kritikeren har gitt plata tiden og konsentrasjonen den behøver og fortjener.

Det jeg har lest av norske anmeldelser av plata har desverre vært forutsigbart overfladisk. Det inkluderer Falkenberg-Arell som først og fremst synes å savne vokal. Dette kan være typisk for det jeg oppfatter som den generelle holdningen i Norge - "hvorfor kan ikke Jim O'Rourke bare lage en lettere tilgjengelig popplate?"

Se også omtaler av den nye Yo La Tengo-plata der konsensusen synes å være at det er synd at de ikke har laget en bloggpop-plate.

Jeg tenker at det er helt greit å etterlyse vokal, all den tid O'Rourke har vist at han behersker den delen av artisteriet sitt så godt før. Så er det opp til oss, eh, "friere" lyttere å ta denne etterlysningen med en klype salt.

Bestilte den i dag. Spent.