Akkurat ferdig med Orhan Pamouk sin bok Snø. Fikk den i bursdagsgave i høst og den har ligget på vent helt til nå når jeg har vært ute og flydd og hatt ferie.


Veldig bra bok om konflikten mellom tradisjon og modernitet i Tyrkia. Gale skuespillere som arrangerer militærkupp bare for å få spilt det ultimate skuespillet og verdens første muslimske science-fiction forfatter blant annet.
Pamouk vant vel Nobelprisen i litteratur og etter denne kom mener jeg å ha lest.

8/10

Kan anbefale "Svart bok" (Sort bok?) av Pamuk også. Eneste jeg har lest, men skal notere meg "Snø", samt at jeg har "Istanbul" (?) liggende et eller annet sted, eventuelt har jeg rotet den bort.

Har skummet gjennom fjorårets store oversettelse av Claude Royet-Journoud, fire bøker bunket sammen i en solid boks, estetisk et rent så stilsikkert objekt. Det må vel være poesi eller lyrikk det her siden det er få ord på hver side men det mangler den sedvanlige patosen eller den noe valne flertydigheten lyrikere gjerne graver seg ned i. Både simpelt og tenksomt, ganske ugjennomtrengelig å prøve å beskrive. H Press i Norge ga det ut, og oversatte det også forsåvidt, og så la de inn årene. Jørn H. Sværen driver vel på med Ulver til daglig. Nettsiden til H Press opplyser også at "Jørn H. Sværen kjøper utstoppede dyr" på sine salgssider.

Johan Harstad - "Buzz Aldrin - Hvor ble det av deg i alt mylderet?"

Glitrende.

Blood Meridian av Cormac McCarthy er blitt oversatt til gnorsk. Høyeste anbefalinger.

Selv har jeg begynt på "The White Goddess - A Historical Grammar of Poetic Myth" av Robert Graves som er langt mindre vanskelig enn tittelen skulle tilsi. En utflytende tekst som selv om den bedyrer å være et slags antropologisk dypdykk i mytisk poesi og sagn-tradisjoner virker mest som fabuleringer og entusiastiske gledesskrik over alt han har kommet over i den klassiske europeiske tradisjonen. Passer godt sammen med en dose Mytekalender.

Leser Absolution Gap av Alastair Reynolds og er spent hvordan det går med menneskeheten. Jeg var litt bekymret for at jeg hadde glemt mye av det som skjedde i de to første bøkene, men i løpet av de hundre første sidene presenteres flere nye karakterer, intriger sparkes i gang og jeg får en grei gjennomgang av det som har skjedd til nå. Veldig bra historiefortelling.

Leste Diamond Dogs, Turquoise Days av samme fyren i vår, den er også utrolig spennende. To korte frittstående historier satt i det samme Revelation Space-universet. Særlig den første historien, Diamond Dogs, var litt av en page turner. Han er flink til å etablere mysterier i historiene sine jeg som leser blir veldig engasjert i å finne mer ut av.

Ser at han jobber med en helt ny serie nå: "He is presently working on the first novel in the 11k series, a hard sf trilogy detailing humanity's next 11 thousand years." Gleder meg til den.

Jeg har fått lest de tre første bøkene, så nå står vel Abs. Gap for tur. Jeg har bestemt meg for å ta en ørliten pause, det blir heftig å lese alt så kort etter hverandre.

Mens jeg venter på avslutningen




...så har jeg kjøpt og akkurat begynt på:

Hvem synes du er best av Hamilton og Reynolds?

hmmmm.

Jeg liker begge.

Jeg liker øl. Jeg liker whisky. Hvorfor må jeg velge? Jeg vil ha begge.

I Pandora's Star fikk jeg en Rendezvous with Rama-opplevelse, og det teller en del. Og jeg har lest mer Hamilton enn Reynolds, så.... Samtidig har jeg drukket mye mer øl enn whisky, uten at jeg egentlig synes at øl nødvendigvis er bedre enn whisky.

Diplomatisk svar. Jeg vurderer å ta opp Hamilton igjen, selv om jeg i Reynolds egentlig har nok romopera for flere år fremover, har jeg en mistanke om. Du får gi rapport om Cobley.

Reynolds er litt hardere, mørkere.

Hamilton går minst like langt i fantasifulle påfunn, og enda lengre i The Night's Dawn Trilogy (som har fantasy-elementer i seg). Reynolds univers er hakket mer troverdig, selv om Commonwealth Saga til Hamilton er tro til scifi/rom-opera-tradisjonene.

Eller kanskje ikke. Commonwealth Saga-bøkene Pandora's star og Judas unchained er stort sett uten fantasy-elementer, men oppfølgerne, Void-triologiene, har klare fantasy-påfunn, og er rimelig sprø. Regner med forklaringene kommer nå i den siste og tredje boka.

Det er litt morsomt når Reynolds i ny og ne tar på seg foredragshatten og kommer med noen doser high tech-kvantefysikk. Jeg blir mest svimmel og forvirret av det, men i motsetning til f.eks. det klassiske techno-babbelet i Star Trek har det jo basis i faktiske ting fysikere holder på med, og man kan gå på Wikipedia etterpå for å bli enda mer forvirret. 3FY-kunnskapene mine strekker ikke helt til når han begynner med superstreng-teori, brane cosmology og hierarkiproblemet, slik som han gjør i Absolution Gap, men artig er det!